Jeg har allti tenkt at de tok feil. At vi har det så mye bedre nå. Men etter å ha tenkt gjennom det, tror jeg de har rett på veldig mange områder. La oss se på teknologien først. Før var det sånn at hvis du skulle ha tak i noen, så kunne du ringe dem eller gå på døren å faktisk besøke dem. Ringte du, slo du telefonnummeret på en svær kasse av en telefon og ringte hjem til de du ville ha tak i. Var de ikke hjem, nei så fikk du ringe tilbake senere. Hvis jeg ville være sosial med noen av mine venner, måtte jeg fysisk gå bort til dem for å spørre dem. Det er jo forsåvidt mer gunstig på flere områder. Men poenget mitt er at vi nå er ekstremt tilgjengelige. Vi har mobiltelefoner, diverse nettbrett og padde og vi har all slags mulige sosiale nettverk tilgjengelige på disse dippeduttene. Vi er alt for tilgjengelige mener jeg. Noen ganger kan det være godt med litt fred. La hjernen få slappe av litt. Det er svært få ting som er så viktige at de ikke kan vente en time eller fire, eller kanskje til og med en dag. Jeg er veldig flink til å bruke sosiale medier og andre dippedutter selv. Men jeg skal kutte ned. Det er ikke bra for noe. Bare det faktum at jeg kjeder meg når meg kjeder bil er et skremmende faktum. Jeg kjeder meg så mye at jeg ringer en venn. Det må jeg kutte ut. Hva med å konsentrere seg om å kjøre og å holde trafikken trygg i stedet?
Vi er også veldig kresne. Kresne når det gjelder mat, klær og alt annet av materalistiske ting. Før hadde de ikke muligheten til å velge så mye som vi gjør i dag. Vi er bortskjemte. Hadde vi hatt mindre valg, hadde vi heller ikke tenkt over det. Men det er forbruker Norge på sitt beste. Alt er tilgjengelig hele tiden. Butikkene har nesten aldri stengt, familier gjør helgeinnhandel kl 9 på fredagskveld i stedet for å kose seg hjemme. Vi handler på nett som aldri før, fordi vi er for late til å faktisk gå i butikker for å handle det vi vil ha. Hva har skjedd? Vi har et helt ekstremt forbruk av penger i dette landet. Note to self; spar penger - shop mindre!
Dette med forbruker Norge kommer igjen på flere arenaer. Noe jeg merker godt nå, er dette med huskjøp. Det er så ufattelig dyrt at jeg blir skremt. Meget skremt. Min mor kjøpte hjemmet sitt på mer enn hundre kvadratmeterfor under en million. Jeg har problemer med å finne en liten leilighet på 50 kvadratmeter til under 2 millioner. Som enslig i dette forbruker samfunnet er du dømt til å mislykkes. Du skal ikke ha mulighet til å bo alene. Bankene er nemlig skeptiske til at unge mennesker skal kunne etablere seg å kjøpe bolig. For de vil ikke låne bort så masse penger til unge folk. Og det skjønner jeg forsåvidt. Men nå boligprisene er så ekstremt høye, burde bankene følge etter for å prøve å gi unge mennesker som meg selv en sjanse til å etablere et "voksenliv". Og boligprisene stiger raskt oppover. Jeg syns synd på neste generasjon. Jeg skal få meg leilighet og jeg skal klare å betale og leve på den lønnen jeg har, bare for å bevise at det faktisk er mulig. For jeg er faktisk nødt til å tro at det går. Håpet om å lykkes er kanskje noe av det beste vi har fått med oss fra de eldre generasjonene..
Snakkes!
